Valget 2025 ser ut til å bli et skattevalg, og det er sannelig på tide. Ved siden av å finansiere staten mener mange at det å «utjevne forskjeller» i seg selv er et mål. Norge har som kjent en styrtrik stat med et velfylt oljefond. Finansiering har vi til overmål.
Som oftest hører vi utjevning som begrunnelse for formuesskatten, men det er på arbeidsinntekt at hensynet til utjevningen nå slår sterkest ut gjennom stadig økt trinnskatt på lønnsinntekt (personinntekt).
Dessverre har denne politikken noen meget uheldige sider.
Vi må våge å snakke om de negative sidene av progressiv skatt på arbeid, og et skrikende behov for kompetent arbeidskraft.
Norske politikere må ta innover seg at vi er, og fortsatt lenge vil være et «annerledesland» der staten på våre vegne har en enorm kapitalbase som gir muligheter til politikk ingen andre land kan føre. I motsetning til våre naboland som har betydelig statsgjeld, har vi 3 millioner per innbygger i oljefondet investert utlandet.
Samtidig er vi et land der lønnsforskjellene er små.
Ved den store skattereformen i 1992 forstod våre politikere hvor skadelig høy marginalskatt er for produktiviteten. Med kapital/alminnelig selskapsskatt på 28% og maksimal skatt på arbeid på 13% + 7,5% var maksimalskatten for å jobbe 1 time til på 48,5%.
Etter 1992 har kapital/selskapsskatten sunket med 6% (til 22 %), og skatten på arbeid økt med ca. 10%.
Marginalskatten er riktignok litt lavere med 47,6%, men elementet skatt på arbeid har økt med ca. 7%, fra 20,5% til 27,6%. Dette er en økning på hele 34,5%!
Redselen for den såkalte inntektsskiftningen, at noen skatteytere kan velge mellom lønn eller aksjeutbytte fra eget selskap, gjør at vi nå har Europas høyeste utbytteskatt til privatpersoner på hele 37,48%. Fra 1992 er dette en økning på ca. 10%.
Parallelt med dette har vi hatt en pensjonsreform med en utjevning som gjør at de høyere inntektene knapt får betalt for sine enormt mye større betalinger av trygdeavgift og medhørende arbeidsgiveravgift.
Skal vi i fremtiden kunne sikre vår velstand og forhåpentligvis øke den, er vi totalt avhengig av å tiltrekke oss, og beholde både kapital og talent. Siden 1992 er arbeidsmarkedet for våre best utdannede og mest talentfulle blitt globalt. Ressurspersoners binding til Norge er åpenbart blitt svakere. I Finansdepartementet kalles dette «Nordmarka-effekten», som uttrykker hvor mye høyere man kan skattlegge innenlands boende før de flytter ut. I store deler av verden vil de både motta høyere lønn som følge av større forskjeller og dessuten nyte godt av lavere marginalskatt.
Det er ikke tvil om at de ca. 31.500 som flyttet fra Norge i 2024 utgjør en svært ressurssterk gruppe. Det er en ganske annen gruppe som forlater Norge enn de ca. 66.000 som flyttet til Norge.
Sammen med formuesskatten, som kun rammer bosatte i Norge, er denne økte beskatning av arbeid direkte formålsfiendtlig for det vi sårt trenger: å tiltrekke oss kompetent arbeidskraft, og belønne de som velger å arbeide hardt og mye.
Mange jobber også i frivillig deltid. De opplever at redusert lønn ikke redusere deres kjøpekraft eller pensjonsopptjening forholdsmessig like mye.
I 2025 har en skattyter som tjener 1 million i lønn og har 300.000 i rentefradrag ca. 250.000 i skatt.
Om hun velger å redusere stillingen med 50% har hun godt under 50.000 i skatt. Ved å halvere stillingen taper hun altså kun 300.000 i fri inntekt. Det finnes meg bekjent dårlig med statistikk for hvor mye mer arbeidskraft vi ville få med lavere marginalbeskatning, men det må antas at det er betydelig.
Denne politikken som begrunnes i utjevning av inntektsforskjeller i befolkningen gir i realiteten svært små inntekter til statskassen. En modig politikk er å investere vår felles oljerikdom i å tiltrekke oss personer med kunnskap og innsatsvilje. Noen titalls milliarder fra oljefondet for å gjøre det attraktivt å jobbe i Norge er en meget god investering. Vi vil alle ta del i det ressurssterke personer kan skape i Norge.
De negative siden av formuesskatten er betydelige og har fått hele fokuset, men det er den unødig høye lønns og utbyttebeskatningen som er det største problemet i vårt skattesystem.
