I en tid der de fleste arbeidsgivere fortviler over mangel på kompetent arbeidskraft, og der mange leter etter mulige goder for de ansatte, kan det være at du har oversett muligheten til å betale for dine ansattes utdannelse.
Reglene på området er ikke lett å få tak i og jeg har derfor lyst til å vise deg et par praktiske hovedregler.
Din egen betalte videreutdannelse
Den som ønsker å ta videreutdannelse og selv betaler for dette, vil ha rett på fradrag for kostnader som man har for å holde seg a jour med utviklingen i yrket.
Skatteabc bruker eksempelet vedlikehold av flysertifikat for yrkesaktiv flyger, men det er mange flere muligheter, «brush-up kurs», fordypning, motivasjon, nyhets kurs mulighetene er mange.
Legg merke til at du ikke får fradrag for kostnader til å oppnå en bestemt kompetanse eller «grad». Dette regnes ikke med i utgiftsbegrepet i skatteloven – så rart det enn kan føles.
Selv om du kan kreve fradrag inngår dessverre disse i minstefradraget og det er derfor lite aktuelt å kreve fradrag for egenbetalt videreutdannelse.
Skatteabc; Fradrag for kostnader til utdanning – Skatteetaten
Arbeidsgiver betaler utdannelsen din
Dersom arbeidsgiver betaler videreutdannelse er muligheten store for at dette ikke er en skattepliktig fordel. Normalt er riktignok enhver økonomisk fordel som arbeidsgiver gir en ansatt skattepliktig som lønn. Et unntak fra dette er begrunnet i at det kan være nødvendig av hensyn til nærings-utøvelsen, eller arbeidsutøvelsen til den enkelte ansatte, å gi skattefritak for den ansatte og fradragsrett for arbeidsgiver.
Betingelsen for skattefritaket gjelder bare dersom utdanningen gir kompetanse som kan benyttes i nåværende eller fremtidig arbeid hos nåværende arbeidsgiver.
En arbeidsgiver som ønsker at en ansatt tar tilleggsutdannelse for å utvikle seg i sitt arbeidsforhold, for eksempel en revisor som trenger en tilleggsutdannelse som finansanalytiker, vil kunne motta denne utdannelsen skattefritt. Hvis det er klart at skattyters formål med kostnaden er å fremme inntektserverv, kan heller ikke skattemyndighetene sensurere skattyters forretningsskjønn. Det er hovedformålet for å pådra seg kostnaden som er avgjørende, jf Rt 1981 s 256 – Bjerke- Pedersen.
«Betingelsen for skattefritaket gjelder bare dersom utdanningen gir kompetanse som kan benyttes i nåværende eller fremtidig arbeid hos nåværende arbeidsgiver.»
Skattefritaket gjelder arbeidsgivers dekning for undervisning, eksamensavgift m v., skolebøker og annet materiell knyttet direkte til utdanningen, reise til undervisningsstedet, merkostnader til opphold utenfor hjemmet, som også omfatter kostnader til besøksreiser til hjemmet der hvor skattyter på grunn av utdanningen må bo utenfor sitt egentlige hjem, jf skatteloven § 6-13 som gir fradrag for merkostnader innenfor visse rammer.
Denne skattefritaksregelen gjelder også for utdannelse i utlandet.
Der arbeidsgiver dekker kostnader til utdanning, omfatter skattefritaket den del av godtgjørelsen som dekker ovennevnte kostander. Hvis ikke legitimasjonskravene er oppfylt, må godtgjørelsen inntektsføres. I forskriften sies det at fradraget da vil inngå i skattyters minstefradrag.
Derimot gis det altså ikke fradrag/skattefrihet dersom utdannelsen er en ny kompetansegivende grad.
Det er her knesatt en mengdesbegrensning Er vilkårene ovenfor er oppfylt er ytelse som er kompetansegivende likevel skattefri under følgende forutsetninger:
…utdannelsen gjennomføres på inntil 4 semester og maksimalt 20 måneder ved full tids studium. Utdannelser ut over dette vil derfor gi fradrag opp til dette taket og skatteplikt for resten.
Skattefritaket betyr altså at det ikke skal beregnes arbeidsgiveravgift på utbetalingen og at arbeidsgiver har fradrag for kostnaden.
For de som er interesserte er det en egen regel om skattefri utdannelsesstøtte til arbeidstaker som søker nytt arbeide, i forskriftens § 5-15-12 (1), som er begrenset opp til 1,5 G. Ved organisering av en intern utdannelse vil kostnadene også kunne gis skattefritt til arbeidstaker.
Forskriften har fått en komplisert utforming når det gjelder flere kurs som bygger på hverandre, forskriften i § 5-15-14:
Arbeidsgivers dekning av flere, kortere, uavhengige kurs mv., anses som skattefri selv om disse til sammen har en varighet på over 20 måneder. Kurs som bygger på hverandre, eller som alene eller sammen med andre kurs kan lede til en grad, regnes ikke som uavhengige.
Under pkt 7.3 i Skatteabc – Tilleggsvilkår for ekstern utdanning, er dette alternativet kommentert således:
«Tar arbeidstakeren flere uavhengige kurs etter hverandre og som hver for seg ligger innenfor tidsgrensen på 4 semestre/20 måneder, vil dekning i utgangspunktet være skattefri. Bygger kursene på hverandre, eller kan de alene eller sammen med andre kurs lede til en grad, må kursene ses under ett som én utdanning hvor bare dekning av de første 4 semestrene, maksimalt 20 måneder, er skattefri, se FSFIN § 5-15-14 annet ledd tredje punktum.»
Etter Skatteetatens syn vil arbeidstaker således kunne få dekket 4 semestre som skattefri utdannelse også ved sammensatte utdannelser som leder til en grad.
«Skattefritaket betyr også at det ikke skal beregnes arbeidsgiveravgift på utbetalingen og arbeidsgiver har fradrag for kostnaden.»
Arbeidsretten
Dersom det ikke er en rettighet til etterutdannelse nedfelt i arbeidsavtale eller i en personalhåndbok som binder arbeidsgiver avtalerettslig, kan vi legge til grunn at arbeidsgiver står fritt til å inngå en avtale om etterutdannelse med den arbeidstaker som man finner det passende å peke ut, og som kan gjelde hele grupper med ansatte.
Arbeidsgiver og arbeidstaker kan avtale at arbeidstaker skal fortsette arbeidsforholdet for et gitt tidsrom etter at utdanningsstøtte er gitt. Dette kan for eksempel skje som et tillegg til arbeidsavtalen. Om denne bindingstiden brytes vil det kunne medføre et etterfølgende erstatningsoppgjør mellom partene.
Vi ser det slik at kompetanseheving for ansatte og benyttelse av skatterettens fritak for beskatning ved utdannelse, først og fremst er et ypperlig verktøy for arbeidsgivere til å knytte langvarige bånd med ansatte.
