En bemerkelsesverdig dom ble avsagt mandag 5. juni av Borgarting lagmannsrett.
Saken gjaldt skatteadvokat og partner i Advokatfirmaet BAHR AS som i skattemeldingen for 2018 hadde oppført arbeidsinntekter på ca. kr 13 millioner, men unnlatt å føre overskuddsutdelinger fra advokatselskapet på ca. kr 9 millioner. Skatteetaten anførte at det skulle ilegges en tilleggsskatt på 10 % av den potensielle skatteunndragelsen. Skatteadvokaten anførte på sin side blant annet at feilen var unnskyldelig. Etter lagmannsrettens dom går skatteadvokaten helt fri.
Skatteetaten hadde som motpart i saken gitt BAHR-advokaten gehør for at han ikke bevisst hadde utelatt inntekten, men at dette var en glipp. Opplysninger i dommen tilsier dessuten at advokaten også hadde betalt noe forskuddsskatt på inntekten. Hadde derimot feilen ikke blitt oppdaget av Skatteetaten, ville det vært opp til skattyteren å rette opp i forholdet på eget initiativ.
Skatteadvokatens korrekte selskapsinntekter var oppgitt i BAHRs selskapsmelding, som var inngitt til skattemyndighetene. Disse inntektene skulle også være fylt inn i advokatens personlige skattemelding. I dag ville disse opplysningene blitt behandlet maskinelt, men i 2018 ble disse fylt inn manuelt av skatteadvokaten, og det var ifølge skatteadvokaten slik glippen oppsto.
For å ilegge tilleggsskatt må skattyter ha gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger til skattemyndighetene. Det er ubestridelig at skatteadvokaten faktisk ikke har ført noe beløp i posten for overskuddsinntekter fra advokatselskapet. Lagmannsretten uttaler i den forbindelse at skattyter «som utgangspunkt» ikke har gitt de opplysninger som objektivt sett kreves.
Likevel konkluderte lagmannsretten med at skattyter hadde oppfylt sin plikt om å gi riktige og fullstendige opplysninger. I vedlegget til skattemeldingen hadde han nemlig henvist til advokatselskapets selskapsskattemelding hvor det korrekte beløpet sto. Det kunne ifølge lagmannsretten derfor leses ut av sammenhengen i skattemeldingens vedlegg at den aktuelle posten ikke skulle stå tom, noe som foranlediget skattemyndighetene til å finne frem til de korrekte opplysningene i selskapsmeldingen. I dommen uttaler lagmannsretten faktisk at «Retten mener at skattytere som utgangspunkt må kunne regne med at skattemyndighetene fanger opp at det følger et vedlegg til skattemeldingen, og at de setter seg inn i innholdet.»
Dommen viser en gledelig utvikling for skattytere, da den er uttrykk for det skal mye til for å ilegge tilleggsskatt for skattytere som uteglemmer opplysninger som uansett er inngitt fra en tredjemann. Ettersom Skatteetaten ikke har ressurser til å gjennomgå enhver skattemelding og korrigere om innholdet fremstår som korrekt sett hen til vedleggene, skaper likevel lovtolkningen en utfordring for tilleggsskattens formål om å forebygge skatteunndragelser.
Dersom dommen blir stående åpner den i ytterste konsekvens nemlig for en praksis hvor det er fritt frem for skattytere holde tilbake inntekter fra skattemeldingen, og spekulere i at skattemyndighetene ikke oppdager det. Så lenge de faktisk korrekte opplysningene kommer frem av eller er henvist til i et vedlegg, ser det ut til at skattyter ikke risikerer tilleggsskatt. Dersom regelen om opplysningsplikt skal tolkes så vidt som lagmannsretten her har gjort, kan tilleggsskatten lett omgås og tape mye av sin funksjon.
I dommen har skattyter ikke bare argumentert for at opplysningsplikten er fulgt, men også for unntakene om at tilleggsskatt ikke skal ilegges der feilen er åpenbar eller unnskyldelig. Disse unntakene er til for å hindre straffeskatt der skattyter mangler intensjon om å unndra skatt. Når advokaten i dommen frikjennes for tilleggsskatt er det uten henvisning til disse unntakene, og de vurderes ikke. Likevel vil de trolig komme opp ved en eventuell behandling i Høyesterett. Hvorvidt forholdet kan anses unnskyldelig kan nemlig også diskuteres, særlig sett hen til hvilke krav en må kunne stille til en skattyter som også er særlig kyndig innenfor skatteretten. I saken opplyser Skatteetaten dessuten at advokaten begikk samme feil i 2014.
Dommen er uten tvil aktuell da den setter søkelyset på grensen mellom hvilke feil som skal bedømmes som akseptable og ikke. Siste ord er neppe sagt, og anke til Høyesterett er nærliggende. Skulle Høyesterett tilslutte seg lagmannsrettens vurdering, skal vi ikke se bort ifra at det fremmes forslag om en ny regel om tilleggsskatt.
