Ny lov om register over reelle rettighetshavere

1. nov 2021

Den 1. november 2021 trer lov om register over reelle rettighetshavere delvis i kraft. Loven gjennomfører EUs fjerde hvitvaskingsdirektivs forpliktelse til å opprette et sentralt register over reelle rettighetshavere – fysiske personer som i siste instans eier eller kontrollerer kunden, jf. hvitvaskingsloven § 2 bokstav e. Loven er ment å gi offentlige myndigheter og rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven bedre tilgang på informasjon over eierskap og kontrollstruktur i norske selskaper.

Hvilke plikter pålegges de enkelte selskaper?

Loven pålegger alle norske juridiske personer å innhente opplysninger om sine reelle rettighetshavere. Opplysningene skal rapporteres inn til Brønnøysundregistrene, som også forvalter registeret. Selskapene – i loven kalt «registreringspliktige» – skal registrere opplysninger om reelle rettighetshaveres navn, personnummer, bostedsland og statsborgerskap, samt hvilken måte de kontrollerer den registreringspliktige på, jf. lov om register over reelle rettighetshavere § 4 (2).  De må også kunne dokumentere hva som er grunnlaget for at de har identifisert personene som reelle rettighetshavere.

For norske foretak er reelle rettighetshavere fysiske personer som direkte eller indirekte eier eller kontrollerer (kan stemme for) mer enn 25 % av foretaket. Hvis for eksempel aksjonær A eier 10 % A-aksjer og aksjonær B eier 90 % B-aksjer (uten stemmerett) i et selskap, er både aksjonær A og B reelle rettighetshavere.

Kravet til å identifisere reelle rettighetshavere gjelder ikke for børsnoterte selskaper. For truster, stiftelser og andre lignende juridiske arrangementer gjelder egne regler for hvem som kan identifiseres som reelle rettighetshavere. Disse reglene går vi ikke nærmere inn på i denne artikkelen.

Registerets troverdighet

Rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven har allerede i dag flere kilder for å kartlegge reelt eierskap. Den mest brukte kilden, ved siden av å spørre kunden, er Aksjonærregisteret. Aksjonærregisteret inneholder imidlertid kun data registrert pr. 31.12., og bygger på aksjonærregisteroppgaven som innleveres 31. januar hvert år. Rapporteringspliktige kan derfor ikke alene bygge på Aksjonærregisterets opplysninger.

Samme prinsipp vil også gjelde for registeret over reelle rettighetshavere. Riktignok pålegger loven registreringspliktige å oppdatere opplysninger om reelle rettighetshavere «uten opphold» og «senest innen 14 dager» etter at ny reell rettighetshaver er identifisert, men rapporteringspliktige kan altså ikke utelukkende bygge på registeret idet opplysningene ikke nødvendigvis alltid vil være korrekte eller oppdaterte.

Registeret har altså ingen negativ troverdighet slik som for eksempel grunnboken for fast eiendom, og det vil fortsatt kreves at rapporteringspliktige gjør egne selvstendige undersøkelser av det reelle eierskap.

Ulike krav til identifisering av reelle rettighetshavere

I tillegg til at registeret ikke har negativ troverdighet, altså at man ikke kan legge til grunn at det som ikke står der heller ikke kan gjøres gjeldende, opererer hvitvaskingsloven og lov om register over reelle rettighetshavere med ulike kriterier for hvem som anses som «reell rettighetshaver».

Det er særlig tre ulike krav til identifisering rapporteringspliktige skal være klar over:

(i)         Indirekte eierskap
Vurderingskriteriene for indirekte eierskap er ulike. Mens forskrift om registrering av reelle rettighetshavere § 2-1 definerer «indirekte kontroll» som at en person kontrollerer minst halvparten av stemmerettighetene, er «indirekte kontroll» etter hvitvaskingsloven definert som en person som eier eller kontrollerer mer enn 25 % av eierandelene eller stemmene.
(ii)        Risikobasert tilnærming
Terskelen for identifisering av reelle rettighetshavere er i forskrift om registering av reelle rettighetshavere utelukkende objektiv. Hvitvaskingsloven bygger derimot på en risikobasert tilnærming, hvilket kan bety at man i enkelte tilfeller, som et forsterket kundetiltak, må identifisere eierskap også lavere enn 25 %
(iii)       Familiekonsolidering
Fra hvitvaskingsloven § 14 (1) fremgår at ved vurderingen av om en fysisk person eier eller kontrollerer et selskap, skal også nære familiemedlemmers eierskap medtas. «Nære familiemedlemmer» er definert i lovens § 2 bokstav g, og omfatter «foreldre, ektefelle, registrert partner, samboer og barn, samt barns ektefelle, registrert partner eller samboer». Merk at søsken ikke omfattes av definisjonen. En slik familiekonsolidering fremgår imidlertid ikke av lov og forskrift om register over reelle rettighetshavere. Rapporteringspliktige må derfor alltid spørre kunden hvorvidt om også nære familiemedlemmer er aksjonærer i selskapet.

Utfordringer fremover

Registeret over reelle rettighetshavere tilføyer dessverre lite til det praktiske antihvitvaskingsarbeidet. For rapporteringspliktige er kunden fortsatt den viktigste kilden til informasjon.

Norge er gjennom EØS-avtalen forpliktet til å opprette registeret, men man kan kanskje spørre seg hva denne oppgaveplikten vil medføre i praksis. Blir registerets verdi verdt den innsats selskapene må gjøre for å registrere opplysningene? Og er det riktig at enhver skal kunne ha innsyn med eierskap og reelle rettighetshavere i alle norske selskaper? Sikkert er det at en ny oppgaveplikt har kommet for å bli.

Jennie Elise Bratlie

Advokat

928 59 784