Det er mange gode grunner til at man kan ønske å gi ansatte aksjer til en kraftig rabattert pris. Medeierskap skaper både motivasjon og ansvarsfølelse, og det kan sikre videre liv til bedriften i generasjonsskifter.
Et hovedproblem er kanskje at nettopp den person som egner seg så godt som aktiv eier i foretaket, mangler penger til å kjøpe seg inn. Slagord for ansatteierskap blir ofte «naken inn – naken ut». Rettslig sett kan dette organiseres på mange forskjellige måter.
Én måte er å låne opp selskapet til pipa og ta ut det man kan til de gamle aksjonærer, lage egne «ansatt-holdingselskap» eller tilsvarende. Problemet er jo at dette øker risikoen så enormt. En annen måte er å binde ansattaksjonærer til å måtte selge aksjene tilbake til samme pris eller med samme rabattmekanisme som de kjøpte for. Typisk skjer dette når arbeidsforholdet avsluttes.
Skattemessig er det jo i utgangspunktet slik at enhver økonomisk fordel som gis til arbeidstaker i et arbeidsforhold er å betrakte som «lønn», så hva da med slike ansattaksjer som både kjøpes, men også må selges med rabatt?
Ansatte som kjøper aksjer billigere enn til markedspris, må som utgangspunkt skattlegges for differansen som lønn. Men hva hvis du må selge aksjene med samme lave høye prisingsmekanisme?
Flertallet i en dom fra Høyesterett fra 2000 (Kruse-Smith) så slik på det:
«Etter min oppfatning må aksjonæravtalen forstås slik at den risiko som de ankende parter utsatte seg for, var de beløp de betalte for aksjene. Ved å innbetale aksjenes pålydende fikk de delta i fremtidig verdiutvikling i selskapet, men som følge av regelen om at det ved innløsning skulle gjøres et fradrag på kr 133,02 pr. aksje, fikk de ikke noen andel av den verdi som på tegning.»
Både vårt advokatfirma og mange andre har gitt råd om å benytte en slik løsning, men nå prøver Skatteetaten å stramme dette kraftig inn.
To prinsipputtalelser – og én krigserklæring?
Den 01. januar 2022 publiserte Skatteetaten noe de kaller prinsipputtalelser.
Skattemessig vurdering av aksjeincentivmodell
Ansattes erverv av aksjer – spørsmål om det foreligger en underpris
Riktignok begrunner Skatteetaten sine rettskildemessige krumspring med å peke på egne feilaktige forhåndsuttalelser, men i de sakene konkret rydder jo Skatteklagenemnda opp (sak nr. 01 NS 203/2018) – helt i tråd med Høyesteretts dom og praksis.
Vi kan ikke se det annerledes enn at prinsipputtalelsene er forsøk på å snevre inn Kruse Smith-metoden, men denne formen for forsøk på omkamp har intet med riktig rettskildelære å gjøre.
Det nye tema er en «fingert» fordring. Filosofien fra Skatteetaten er finurlig: Den ansatte kjøper aksjen med en rabatt, rabatten anses nå som et gjeldsforhold, og må beskattes om den ikke kreves betalt.
Slik tenker man seg denne fingerte fordringen og omtaler den som «restvederlag»:
På ervervstidspunktet betaler den ansatte et kontantbeløp som er vesentlig lavere enn markedsverdi. Differansen mellom det som betales kontant ved ervervet og markedsverdien skal først gjøres opp ved senere realisasjon. Denne differansen omtales i det følgende som “restvederlaget”.
Virkningen av dette nye synet fra Skatteetaten er at «lånet» må renteberegnes mellom partene og at ettergivelse er skattepliktig som lønn.
Hvordan gjennomføres den rettslige regulering?
Etter å ha finlest Skatteetatens prinsipputtalelser sitter vi igjen med et inntrykk av at det legges for mye vekt på form og at det leses for mye inn i valget av rettslige regulering.
La oss ta et eksempel: En ansatt gis rett til å kjøpe aksjer til bokført egenkapital i selskapet – et beløp langt under markedspris. Ved salg, typisk ved opphør av arbeidsforholdet, må aksjene selges til det som da er bokført egenkapital. Dette kan reguleres i en aksjonæravtale, det kan tas inn i aksjesalgsavtalen som en plikt kjøper har overfor selger, eller det kan tas inn i vedtektene som en egen aksjeklasse. Man kan også regne ut forskjellen mellom markedsverdi og andel av bokført egenkapital og utstede et gjeldsbrev på differansen. Realiteten blir så godt som den samme, men slik vi leser Skatteetatens siste prinsipputtalelser, blir den skatterettslige løsningen ulik.
Hva blir egentlig aksjonæren eier av?
Kruse-Smith dommen fra 2000 sammen med øvrige rettspraksis la vekt på ordningens økonomiske realitet. Det enkle spørsmål er: hva blir ansattaksjonæren eier av? Det åpenbare utgangspunktet for vurderingen er om det foreligger en underpris i forhold til markedsverdien. En B-aksje som etter vedtektene bare kan eies av ansatte, som må selges på et definert lavt nivå og som kun gir utbytte, har en lav markedsverdi. Enten du er ansatt i selskapet eller ikke, vil en slik aksje ha lav verdi og underpris er egentlig ikke tema. Om derimot det er ordinære aksjer som beskrankes på akkurat samme måte gjennom en aksjonæravtale, kan man jo si at aksjene har to priser: med og uten aksjonæravtale. Det pussige er at den økonomiske realitet er den samme.
Hvorfor angriper Skatteetaten aktivt eierskap?
Aksjer til underpris til ansatte kan ses som en erstatning for lønn, og med lempeligere beskatning. Derfor kan man lett tenke seg ulovlige tilpasninger. Likevel er næringslivets behov for stabilitet og motivasjon blant medarbeidere åpenbart viktige hensyn.
Det er i de senere år kommet lettelser i opsjonsbeskatning på ansattaksjer, men særlig praktisk er ordningen ikke. Du er heldig hvis din virksomhet greier å treffe de merkelige vilkårene i ordningene, blant annet at ingen kan få opsjon på mer enn 5 % av selskapet.
Vi tror mange kan lese Skatteetatens nye prinsipputtalelser som om ansattaksjer til underkurs alltid må beskattes for differansen til en perfekt teoretisk markedspris. Slik er det ikke. Det er i praksis mange løsninger på behovet for å slippe inn ansatte som aksjonærer uten at det utløser skatt, men det er også mange fallgruver, og flere vil det bli om Skatteetaten kan skape ny rett gjennom prinsipputtalelser.
Det er pussig at ikke medeierskap og ansattaksjer favoriseres i vår økonomiske politikk. Det øker foretakenes lønnsomhet, og redusere kløften mellom eier og ansatt. Tenk så hyggelig om Skatteetaten istedenfor prinsipputtalelser hadde skrevet artikkelen: «Slik kan dine medarbeidere bli medaksjonærer.»
