Fersk Høyesterettsdom 29 november 2017 (hittil upublisert)
Det har alltid vært et viktig spørsmål i skatteretten hvem som skal anses som eier etter en leasingavtale, bortleaser eller leier.
I en helt ny Høyesterettsdom kommer dette på spissen:
Staten anførte bl.a følgende:
«Spørsmålet om eierskap må besvares ut fra realitetene, basert blant annet på graden av eierbeføyelser og risiko som er igjen hos utleieren, og om det allerede ved inngåelse av leiekontrakten fant sted et salg. Det foreligger et leiesalg dersom leiebeløpene tjener som avdragsbetaling, og det mellom partene er meningen at det skal skje en eiendomsoverføring til avtalt pris. Selv om det ikke kan konstateres hva som har vært meningen mellom partene, vil det foreligge leiesalg dersom det er altoverveiende sannsynlig at leieren vil løse ut leieobjektet til avtalt pris. Ved slike leiesalg blir leieren, iallfall i skattemessig forstand, eier allerede ved inngåelsen av leieavtalen.
Avtalene mellom Ai Lease og forhandlerne er avtaler om leiesalg: Forhandlerne kan når som helst løse inn bilene til en forhåndsfastsatt pris, der betalt avskrivning kommer til fradrag krone for krone. De faktiske forholdene tyder på at forhandlerne har innløsningsplikt. Det er uansett partenes klare forutsetning at innløsning skal skje, og det er altoverveiende sannsynlig at innløsning vil skje. Gevinstmuligheten ligger hos forhandlerne. Ai Leases investering restitueres fullt ut – selskapet har ingen reell økonomisk risiko. Den økonomiske interessen i bilene er overført til forhandlerne, og det er forutsatt mellom partene at forhandlerne kan selge bilene videre. Ai Lease har ingen kunnskap om forhandlernes faktiske bruk av bilene. Forhandlerne har forsikrings- og vedlikeholdsplikt. Ai Lease har ikke plikt til å stille erstatningsbiler til disposisjon.»
Kan man bygge ligningsvedtak på hva partene antas å ha ment?
Førstevoterende har en spennende og treffende setning om dette: «Utover dette – som jeg mener Høyesterett nå må se bort fra – har jeg ikke funnet avgjørende holdepunkter for å kunne oppstille den normen staten har tatt til orde for, og som jeg er redd ville kunne komme til å vise seg rettsteknisk vanskelig.»
Staten tapte – usikre synspunkter om partenes mening trumfet ikke avtaleteksten.