Dom i Norgeshistoriens største gruppesøksmål
DNB må betale 345 millioner kroner til om lag 180 000 andelseiere i det som beskrives som norgeshistoriens største gruppesøksmål. I en tid da den forventede levealderen stiger velger stadig flere å benytte aksjefond som et instrument for pensjonssparing. Utfallet av denne saken må forventes å få betydning for en rekke nordmenn.
Ikke tilstrekkelig innsats fra fondsforvaltere
Borgarting lagmannsrett fant at DNBs godt betalte fondsforvaltere ikke hadde utvist en tilstrekkelig innsats ved forvaltningen av fondet. Retten viste til at begreper som «active share» (øyeblikksbilder over hvor stor andel av aksjeporteføljen som avviker fra referanseindeksen) og «tracking error» (mål på svingningene til porteføljens aktive avkastning, definert ved standardavviket til differansen mellom fondets avkastning og avkastningen til referanseindeksen) i kombinasjon gir et godt mål på forvaltningsinnsatsen. DNBs anførsel om at fondet hadde vist en god avkastning over tid kunne ikke frita banken fra ansvar. Sammensetningen av aksjer hadde vært for lik hovedindeksen ved Oslo børs. Lagmannsretten viste til at både tilsynsmyndigheter nasjonalt og på EU-nivå har hatt fokus på problemet med såkalte skapindeksfond. Skapindeksfond er fond som utgir seg for å være aktivt forvaltede, men som reelt leverer mindre arbeidskrevende indeksnære fond. Meravkastningen (differansen mellom indeksens avkastning og fondets avkastning) er ikke nødvendigvis et godt mål på omfanget av forvaltningsinnsatsen. Vedvarende meravkastning over tid kan rett nok indikere aktiv forvaltning, men sier ikke uten videre noe om aktivitetsnivået. Det kan være høy grad av aktiv forvaltning og likevel liten mer- eller mindreavkastning. Årsaken er at veddemålene – de aksjehandlene som avviker fra indeksen – kan utligne hverandre. Gode veddemål kan spises opp av dårlige veddemål, og summen kan – uriktig – tilsi at det har vært liten innsats. Denne sammenhengen tilsa etter lagmannsrettens syn at resultatet av forvaltningen ikke nødvendigvis er noen god målestokk for innsatsen.
Manglende innsats ga mest sannsynlig redusert markedsverdi
Etter en samlet vurdering kom lagmannsretten frem til at fondsforvalternes manglende innsats mest sannsynlig hadde gitt ytelsen en redusert markedsverdi. Dette måtte gi andelseierne en rett til prisavslag. DNBs indeksfond som skulle gjenspeile hovedindeksen ved Oslo børs var priset til 0,3 %. Dette fondet var forvaltet helt passivt uten at noen veddemål var inngått. Forvalterne i nærværende sak hadde gjort en viss innsats, men ikke så stor innsats som lagmannsretten mente at de var forpliktet til. Etter en konkret vurdering fant lagmannsretten at riktig pris på DNBs tjeneste var 1 % av fondets verdi og ikke de 1,8 % av fondets verdi som andelseierne hadde betalt for tjenesten. Dermed måtte prisavslaget fastsettes til 0,8 % av fondets verdi i den aktuelle perioden.
Andelseiere tilkjent erstatning
Videre ble andelseierne tilkjent erstatning for det tapet de hadde lidt ved at DNB hadde fått en utilsiktet kreditt på 0,8 % av fondets verdi i søksmålsperioden. DNB hadde bestridt ansvar under henvisning til at det uansett bare kunne være grunnlag for å bebreide dem for passiv forvaltning. Prisen kunne de ikke bebreides for. Mot den bakgrunn forsøkte DNB å anføre at det ikke var noen årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og tapet. Anførselen ble ikke tatt til følge. Lagmannsretten viste til at innsatsen og prisen henger så nøye sammen at forvaltningsytelsen ikke kunne skilles ut som en selvstendig virkende faktor; forvaltningen ville ikke vært mangelfull dersom prisen hadde vært lavere. Dermed var det tilstrekkelig årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og det tapet som hadde oppstått på andelseiernes hånd ved at DNB hadde blitt tilført en utilsiktet kreditt. Det ble vist til at DNB urettmessig hadde disponert over svært store beløp – et tresifret antall millioner – over en 5-årsperiode. Etter en samlet vurdering fant lagmannsretten det lite rimelig om selskapet skulle kunne gjøre det på andelseiernes bekostning uten å yte noen form for kompensasjon. Andelseierne burde stilles som om prisavslaget hadde vært disponibelt da retten til prisavslag oppsto, og dette oppnådde man ved å gi de avsavnskompensasjon. Lagmannsretten kom fram til at DNB plikter å betale hvert gruppemedlem et beløp tilsvarende den avkastningen han eller hun har tapt i perioden 1. januar 2010 til 31. desember 2014 ved urettmessig belastning av et beløp tilsvarende prisavslaget.
Saksomkostninger dekket for andelseiere
Med det resultat lagmannsretten kom fram til hadde andelseierne vunnet saken i det vesentlige. Dermed hadde de krav på å få erstattet sine nødvendige sakskostnader av DNB. Totalt sett beløp sakskostnadene seg til ca. 14,2 millioner kroner for tingretten og for lagmannsretten.
DNB må nå ta stilling til om de skal anke saken. Hvis resultatet fra lagmannsrettens dom blir stående kan det innebære at også andre fondskunder kan ha krav på prisavslag og erstatning.