I den senere tid har vi sette flere saker der politisk ledelse har ønsket å hindre offentliggjøring av bestilte rapporter og interne notater.
Det kan være nok å nevne kommunalminister Gjeldsvik og sårbarhet for påvirkning av valg og justisminister Mehl og henvendelsen om flytting av stillinger fra Oslo til distriktene.
Demokratiet er avhengig av at politiske debatter er åpne og ikke minst fakta basert. Samtidig er det naturlig at politisk ledelse krever at departementet «går i takt», noe som følger av det faktum at staten er politisk ledet.
Vårt anliggende er at gode faktabaserte diskusjoner i den offentlige debatten ofres fremfor politiske slagord og ønsket om en fargelagt virkelighet. Dette er farlig, spesielt i en tid hvor debatter ofte tar form av kasting av slagord frem og tilbake og påstander som ikke blir belagt.
I mange spørsmål er det få som har mer kunnskap om faktum enn statens egne tjenestemenn.
Viktige spørsmål som kvaliteten på privatiserte helsetjenester, kostnader og byggetid på jernbane, fremskrevet behov for boligbygging og nødvendig kapasitet på våre veier er kunnskap som absolutt finnes men som ikke i tilstrekkelig grad slippes frem i offentligheten. Slike opplysninger er nødvendige for gode og informerte politiske valg, selv om faktum ikke nødvendigvis passer styrende politisk ledelse.
Den gruppen som kanskje best kjenner de faktiske opplysninger og tall må i stor grad holde seg borte fra den offentlige debatt i lojalitet med sin arbeidsgiver.
Dette handler juridisk sett om arbeidstakeres ytringsfrihet som er sikret i Grunnloven § 100 og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen art. 10, men begrenses av arbeidstakers ulovfestede lojalitetsplikt og arbeidsgivers styringsrett. Det handler også om at embetsverket og statsansatte ikke skal bedrive politikk, men utføre den politikken den folkevalgte ledelsen bestemmer.
Grensegangen går også ved om arbeidstakers uttalelser blir gitt i arbeidstid eller på fritiden og om den blir gitt med eller uten tittel. Lojalitetsplikten forsterkes av faren for at arbeidsgiver identifiseres med arbeidstakerens uttalelser.
Men uavhengig av juss og skiller som fritid/arbeidstid så er realiteten at det er et skjevt maktforhold hvor arbeidstaker kan bli utsatt for represalier fra arbeidsgiver og i ytterste konsekvens miste jobben, noe som gjør at de fleste vil være svært forsiktige dersom de skjønner at de vil uttale seg på tvers av arbeidsgivers interesser. Ikke minst kan dette være karrierestansende i offentlig sektor.
Derfor er det viktig at vi tar de sakene som blir synlige svært alvorlig. Det er grunn til å tro at det ligger ektefølt engasjement og alvor bak når arbeidstakere uttaler seg på tvers av arbeidsgivers interesser. Og det er trist å se at folkevalgte er mer interessert i å fremme allerede inntatte standpunkt enn å bidra til en opplyst debatt.
Vi har ingen løsning på problemet, men ønsker å henlede oppmerksomheten på det. For det er grunn til å tro at dette problemet ikke vil bli mindre fremover.
På samme måte som i resten av samfunnet er nå tiden overmoden for å åpne opp, vi trenger en revurdering av statstjenestemennene lojalitetsplikt. Vi bør fortsatt ha strenge krav til at tjenestemenn unnlater å påvirke politiske prosesser gjennom politiserte ytringer, men noe ganske annet er faktiske opplysninger, tallgrunnlag, statistikker og analyser. Vi trenger fakta i den politiske debatten, og ingen beskyttelsesverdig interesse gir politikere rett til å gi embetsverk og tjenestemenn munnkurv.
